Artikkelen er interessant, men gir også Mr Young rett.. Hvis man leser artikkelen helt til enden gjøres det noen betraktninger rundt at musikk gitt ut på høyoppløselige formater som SACD of DVD-A oppleves å høre bedre ut enn de typiske CD-plater man kjøper i butikken. Årsaken tildeles det faktum at der hvor innspillingsprosessen er ment å skulle utgis på et høyoppløselig format, så kan følgende være situasjonen; «..engineers and producers are being given the freedom to produce recordings that sound as good as they can make them, without having to compress or equalize the signal to suit lesser systems and casual listening conditions. These recordings seem to have been made with great care and manifest affection, by engineers trying to please themselves and their peers.»
Sånn sett kan man derfor si at Neil Young har et poeng, da en viktig del av Pono-initiativet ikke er bare er den tekniske oppløsningen på lyden, men også ønsket om å remastre studioinnspillinger på en måte som i større grad tar hensyn til at mottager er interessert i og antagelig benytter lydutstyr (DAC + forsterker + høyttalere) av annen kvalitet enn en smarttelefon + 200-kroners øreplugger..